Vårt høyt elskede barn

Jeg skal forsøke å lage denne bloggen uten å utlevere jenta vår i stor grad. Men det er hun som er hjemmehelten. Og jeg kan ikke skrive en personlig blogg om livet som forsvarsfamilie, uten å nevne hun som bærer den høyeste kostnaden av våre valg.

Nora heter hun. Hun er født i 2016 og går i andre klasse nå. Navnet fikk hun av mange grunner. For det første så ønsket jeg å kalle henne Ellinor. Min bestemor på farssiden het Ellinor og lyder fint. Men min bestemor var en karakter for seg selv og noen hadde et anstrengt forhold til henne. Dermed ble det ikke Ellinor. Nora skulle komme til verden på Universitetssykehuset i Tromsø, et av landets nordligste sykehus, det var noe nordlig over navnet. Det er som kjent også navnet til en av Henrik Ibsens mest kjente kvinnelige hovedkarakterer - Nora fra "Ett dukkehjem". En sterk kvinne som forblir et symbol på feminisme. Jeg synes Nora var pent. Isolert som vi var fra omverden i Bardufoss, så visste jeg faktisk ikke at navnet var kraftig representert på navnetoppen. Men men, i dag er vi vant med at det er både Nora 1, Nora 2 og Nora 3 på skolen og i nabolaget.

Uansett, jeg kommer nok til å dele litt mer om Nora etterhvert. Jeg skal gjøre mitt beste for å ivareta hennes privatliv, men det er aspekter ved å være hjemmehelt som jeg også kommer til å ønske å tematisere. Som så mange barn i forsvarsfamilier gjør, så må Nora leve med at den ene av foreldrene er lite hjemme. Hun begynner etterhvert å forstå at pappa må jobbe. Han må jobbe når det er skoleavslutning, juleavslutning, høstsuppen med barnehagen, julegrantenning, fotballtrening og kamper. Vi må snakke om det og hun må ha hjelp til å forstå. Noen ganger er andre barn i samme situasjon og da er det litt lettere. Andre ganger føler hun seg alene om å ha en pappa som er mye borte. Det er som å vinne i lotto de gangene han er hjemme på halloween. Og heldigvis har han bare vært borte en jul. 

Jeg tenker at det er én av risikofaktorene som barn i forsvarsfamilier utsettes for. Og det må tematiseres. Det er en ustabilitet og et savn, samtidig som det kan forstyrre barnets tilknytning til den fraværende forelderen. Kanskje kan det også være grobunn for en litt "usunn" tilknytning til den forelderen som er mest hjemme, da den forelderen må kompensere for den manglende forelderen. Jeg kommer til å skrive mer om hvordan vi håndterer det, utfordringer og gleder som oppstår underveis. Men jeg skal forsøke å gjøre det med respekt for vår elskede lille hjemmehelt, som aldri er så lykkelig som når hele familien er sammen.

Bildet under er plassen til Nora på hennes første dag i barnehage. Pappa var ikke hjemme på den store dagen men heldigvis var mormor på besøk og skapte litt stas rundt det første, store skrittet ut i verden.