«Words, words, mere words»  William Shakespeare 

Vi er på ferie i Spania og nyter livet. Vi har det godt og skaper nye minner sammen. Jeg vet ikke helt hvordan vi hadde klart en ferie med tre generasjoner uten en dreven logistikkoffiser sammen med oss som ordner alt av logistikk både når det gjelder eget materiell (les; klær, drikke, rullestol og solkrem) og ikke minst kjøring langs både kyst og innland i Spania. Vi har «nytt godt» av restene som er igjen etter religiøse konflikter, erobringer og drakamper om land og kultur mellom maurere og kristne i Alhambra i Andalucía-regionen. Samtidig har vi hatt tilgang til det andre vinduet - telefonen vår, som Christian skildret i sitt innlegg her. Vi har sett en såret, palestinsk mann festet til fronten av en israelsk panservogn. Vi har sett nyfødte babyer på Gaza uten foreldre, utsultet til bare skinn og bein som tydelig hyler av gråt på bildet. Leger uten grenser skildrer også hverdagen på Gaza med angrep på sykehus og medisinsk personell. Et folkemord som bare får fortsette og fortsette.

For det er et folkemord. Utenforstående som jeg er, kan det virke som om at palestinerne er fanget av Folkemordkonvensjonen. Konvensjonen som skulle forhindre folkemord og tillate andre nasjoners inngripen dersom dette fant sted. I dag kan det se ut som konvensjonen er den kjøpte tiden til landene som har ratifisert den. Mens mennesker blir festet fast til pansrede kjøretøy skal vi bare forsikre oss helt 100%  om at det er et folkemord. Jeg klarer ikke å se det på et annet vis enn at Israel har til hensikt å avslutte krigen en gang for alle - ved å utrydde palestinerne. Hver eneste en. Det pågår et folkemord.

Nyhetene i Norge kan meddele at Ørjan Burøe har hatt en vond barndom som bidro til hans identitetsmoratorium i voksen alder med tilhørende uakseptabel atferd. Samme dag som jeg publiserte innlegget «got your six» som handlet om ivaretagelse av norske forsvarsfamilier fra de nære strukturene i organisasjonen, publiserte Aftenposten et innlegg som het «Etter varselet». Om den omvarslede obersten som uten tvil har opptrådt uakseptabelt, men hvor jeg mener Aftenposten gjør noe riktig ved å belyse saken fra flere vinkler. Saken treffer. For akkurat som i straffesaken mot vaktsjefen på KNM Helge Ingstad, og anken i pensjonssaken, så viser denne saken at forsvarsansatte og familiene deres er i sårbare og utsatte posisjoner. Kanskje særlig dersom det skjer noe som følge av forventninger. Jeg er helt sikker på at vaktsjefen handlet i god tro i tråd med det han trodde var riktig utførelse av jobben han var satt til å gjøre. Og jeg er helt sikker på at arbeidsgivers forventning om bortetid fra hjemmet kan være grobunn for utallige former for konflikter som familiene helst bør få rydde opp i fred og ro, utenfor det offentlige rom. 

Kanskje er det en illusjon fra min side at noen har ryggen vår? Noe jeg prøver å overbevise meg selv om? Jeg synes uansett det er sterkt og modig av både obersten og familien hans å belyse saken sin offentlig. Og håndteringen av den angår oss alle. Jeg vet ikke om man må være forsvarsfamilie selv for å forstå betydningen av innholdet når Aftenposten skriver at ved husveggen står planker det skulle bygges trehytte av mens barna var små. Men nå er barna store og trehytta ble aldri noe av. Forsvarsfamiliene er (som forsåvidt alle familier) bestående av flere lag. Ett av lagene er ofte brutte løfter og forståelsesfulle barn. Et annet lag er gjerne én eller to foreldre som er både over snittet dedikert til jobben sin samtidig som de er risk-takers. Og hva hadde Forsvaret vært uten dedikerte risk-takers? Vi ber om en kombinasjon, vi får ta det gode med det vonde som det heter.

Dylan Marron sier: «empathy is not endorsement». Jeg kan ha empati for både Burøe og obersten uten å støtte handlingene de er felt for. Og jeg kan til og med ta til ordet ved å si at behandlingen de har fått ikke er grei, uten at empatien min visker ut sympatien jeg har for varslerne. Samfunnet skal ikke drive mennesker til isolasjon og selvmordstanker gjennom hets og mediedekning. Vi kommer kanskje ikke til bunns i atferd vi selv er så raske med å fordømme dersom vi ikke åpner opp for de empatiske skråblikkene.

Selv vokste jeg opp med foreldre som var raddiser på 70-tallet og stua i barndommen var kontrastrikt fylt med både 90-tallets nyheter fra Midtøsten til Lennon og Ono's bed-ins for fred. Vi var pasifister. Det var ikke et valg jeg og broren min tok ved myndighetsalder. Det var internalisert i familien. Vi var i mot bruk av våpen. I dag er jeg nok mer forvirret i det politiske landskapet enn det jeg oppdratt til å være, og iboende har jeg en hyklersk pasifist. På videregående gikk jeg med Palestina-skjerf i årene det var uro i forbindelse med det andre intifada. Selv om krigen ikke var viral den gang så var vi nok opplyste til å forstå at Palestina måtte være fritt og ikke okkupert. For meg var det ikke lett å få innpass i verken den ene eller den andre vennegjengen i oppveksten så etterhvert kastet jeg Palestina-skjerfet til fordel for kosmetiske inngrep og et moratorium ala Burøe sitt (kanskje med litt mindre atferdsuttrykk). 

Og for det må jeg si "unnskyld, samfunn". For i mitt eget moratorium har jeg bidratt med å skape et samfunn som er vanskeligere for menn og kvinner å navigere i. Ved å tidvis sette til sides moral for å leve opp til forventninger, for selv å navigere i sosialt terreng som jeg selv kunne få noe ut av. Ved å Legge Palestina-skjerfet på hylla for å henge med i et samfunn som har gjort det vanskeligere å være en rettskaffen mann. For min egen del så var det kanskje ikke så dumt. Jeg fikk langt flere venner ved å omfavne babe'ism i tjueårene enn å ta vare på raddis-verdiene fra oppveksten. Ja, jeg har faktisk ikke slitt med å passe inn siden. Nå leser jeg at Palestina-skjerfet har blitt mote. Skjerfet har blitt så trendy at i dag trenger man visst ikke å velge. Kjendisene kjøper det dyrt og vi kan få være med på hvis vi klarer å få tak i. Hvor mitt ble av vet jeg ikke, det forsvant nok i et hav av forventninger.

Hvorfor skriver jeg dette? Ei usammenhengende smørje av Burøe, folkemord, ferie, varsling og empati? «Words, words, mere words, no matter from the heart» skrev Shakespeare. Dette innlegget er ikke annet enn refleksjoner etter en ferie med kontrastfylte inntrykk. Hvor Burøe, obersten og Marron kommer inn fra sidelinja og minner meg på at vi alle er et produkt av omgivelser, forutsetninger og samfunnet. Et samfunn som tidvis skaper forventninger som vi mennesker ikke alltid har forutsetninger til å etterleve uten forvirrelse. Samtidig som samfunnet ikke alltid evner å empatisk ta vare på de som tryner på veien.

Nå skal jeg ut av dataen og være tilstede på ferien med familien. Hvor datteren vår, som vokser opp langt mer skjermet for brutale nyheter enn det vi ble før nyhetene kunne streames etter leggetid, skal utforske verden i noen dager til. Små reiser er vinduer for barna inn i andre kulturer før de reiser tilbake på skolen for å synge kumbaya i gymsalen og lære at i dag ville vi aldri ha tolerert forbrytelsene under andre verdenskrig. I badeland ble hun kjent med en liten gutt som tilnærmet seg henne ved å si "puta madre" og "what the heck" når hun forsiktig spurte om han kunne engelsk. Under leken fortalte han henne at hun var den eneste vennen han hadde, og på slutten av seansen så hun at gutten ble dratt i armene av kjeftende foreldre mens han gråt. Og jeg lurer på om denne lille gutten, Isa som han het, innimellom kommer til å tryne på veien og om samfunnet som har formet han kommer til å møte han med empati dersom han gjør det.