Det er ikke så sjeldent at man føler seg alene og ensom når man har valgt en tilværelse hvor man følger etter Forsvaret. Nå har jeg kommet hjem til Mo for juleferien å kjenner at det er godt å være sammen med familien og ha de aller nærmeste rundt meg. Det er godt å kjenne på tilhørigheten jeg har her, med familie og gamle venner....
Og da mener jeg egentlig ikke offisersgrad, selv om det også gjelder for det jeg skal skrive om nå. Men jeg mener at i uansett hvilken "grad" du som er sammen med en offiser føler at du "gir" for jobben til offiseren, så er du med å drar lasset akkurat like mye som alle andre. Jeg har fått så mange...
Nå nærmer det seg juleferie i Forsvaret og noen (inkludert min mann) har kanskje allerede begynt å ta ut noen av sine hardt opptjente og vel fortjente avspaseringstimer. Juleferie i Forsvaret har jo vært et kontroversielt tema i år. Så kontroversielt at det virket som det satte sinnene i kok rundt om i landet av å høre at juleferie kunne...
Vi nærmer oss slutten av året og det åpner jo stadig opp for refleksjoner rundt året som har gått. Noe av det som har truffet hardt i år, er motvinden Forsvaret har fått i media. Det treffer nok først og fremst organisasjonen, avdelingene og personellet. Men det har søren meg truffet oss på hjemmebane også. Jeg skal si noe om hvordan. ...
Så kommer han hjem da. Jeg tror det som kommer oftest opp når jeg snakker med andre forsvarsfruer er hvordan i h****** man skal få offiseren til å passe inn i rutinene som vi har lagt opp for å få hjemmet til å gå rundt mens han er borte. Så dette er nok kjent for de fleste i samme...
Ja, sånn er det. Det tror jeg gjelder for mange forsvarsfamilier. Og på en måte så håper jeg det. For det er en livssituasjon som tærer på livskvaliteten til den som følger på. På den andre siden så håper jeg at familiene holder ut og klarer å finne en måte som gir en god balanse i tilværelsen. Vi må jo...
Jeg tenker det kan være greit å legge lista først som sist på om denne bloggen kommer til å bli en personlig klagemur eller ikke. Jeg tror kanskje den kommer til å bære litt preg av det. En av motivasjonene mine for å skrive her er jo nettopp at jeg ønsker et utløp for egne tanker og følelser rundt tilværelsen....
Det har jeg tenkt en del på før jeg bestemte meg for å begynne å skrive. Og jeg avventer litt med å trykke på publiser-knappen her på Webnode. For det er jo ikke viktig, det jeg har å si. Må det da deles på internett, eller kan jeg skrive dette for meg selv for å lage det narrativet jeg har...
Jeg skal forsøke å lage denne bloggen uten å utlevere jenta vår i stor grad. Men det er hun som er hjemmehelten. Og jeg kan ikke skrive en personlig blogg om livet som forsvarsfamilie, uten å nevne hun som bærer den høyeste kostnaden av våre valg.
Jeg kan ikke konkretisere i et enkelt innlegg hvordan tilhørigheten til Forsvaret dannes fra sidelinjen. Tilhørigheten blir bygd sakte men sikkert, bit for bit. Så jeg må bruke noen innlegg på å gå tilbake til start. Jeg kommer ikke til å gi noen kronologisk beskrivelse, hendelsene dukker opp som en flyt av minner og slik får de komme fram...